Nyheter

En human ruspolitikk med uakseptable bivirkninger er ikke human

Dagfinn Haarr

Dagfinn Haarr

Fra tid til annet dukker det opp innspill i avisene fra folk som ønsker en forandring av norsk narkotikapolitikk. Medlemmer av Venstre har vært spesielt aktive. Ettersom debatten om narkotikapolitikken fortsatt er preget av moralisme, ideologiske skyttergraver og manglende kunnskaper, er det flott med nye stemmer.

Å legge om norsk narkotikapolitikk, vil på mange områder ligne det å introdusere et nytt medikament eller en ny behandlingsform innen medisinen.

De som har skrevet innlegg i avisene mener at den gamle «medisinen» ikke er virksom og de foreslår en ny «medisin» innen ruspolitikken som de mener skal være mer virksom.

Når nye medikamenter eller medisinske metoder skal tas i bruk, foregår det en omhyggelig vurdering der to ting står sentralt: Er den nye medisinen eller metoden mer effektiv enn tidligere medisiner eller tiltak? Er bivirkningene akseptable?  Det er svært strenge krav til nye medisiner eller metoder. Det tar vi som en selvfølge. Slik bør det også være i ruspolitikken.

I avisene i januar ble det beskrevet to konkrete «medisiner». Den ene er avkriminalisering (egentlig legalisering) og kontrollert omsetning av cannabis, den andre er å innføre heroin i lavterskeltilbudene overfor de som er avhengige av opiater. Innleggene avviser at det er behov for flere utredninger. Dette standpunktet er vanskelig å forstå. I et så vanskelig og følelsesmessig engasjerende felt, er det ekstra viktig at god og oppdatert kunnskap ligger til grunn for politikken.

I innleggene foreslår man å prøve ut heroinbehandling, slik flertallet i Stoltenbergutvalget gjorde. I tråd med prinsippet om innføre nye metoder eller medisiner først etter en skikkelig vurdering, ble det laget en rapport om konsekvensene av forslaget. Og konklusjonen var at effekten ikke stod i forhold til «bivirkningene», til tross for at noen få enkeltbrukere ville ha god nytte av heroinbehandling.

Det andre forslaget dreier seg om legalisering av cannabis. Også her må man kreve at god og oppdatert kunnskap legges til grunn. Forskningen på cannabis og rusmidler generelt gir lite støtte til at legalisering vil være en bedre «medisin».

For det første: All forskning viser at pris og tilgjengelighet er de viktigste faktorene for å regulere bruken av rusmidler. Økt tilgjengelighet og lavere pris gir økt bruk. Og det er de mest sårbare som blir mest skadelidende.

For det andre: Det er vist gang på gang at de mest sårbare cannabisbrukerne også er storforbrukere av alkohol. Hos disse er ikke cannabis erstatning for alkohol, men et tillegg.

For det tredje: Det er ingen dokumentasjon for at legalisert omsetning av en vare forebygger illegal omsetning og smugling. Det er heller slik at totalmarkedet blir større.

For det fjerde: Jo mer vi lærer om cannabisens virkninger, jo mer bekymret blir vi. Effektene på kropp og sjel er omfattende og farlige. Cannabis er vist å gi økt risiko for flere kreft-typer, den ødelegger lungene mer enn tobakksrøyking alene, den reduserer hjernens utvikling både i fosterlivet og ikke minst i tenårene. Det er også rapportert om akutte dødsfall av hjertestans knyttet til cannabisbruk. Cannabis er assosiert med en dobling av alvorlige sinnslidelser, og angst, depresjon og søvnvansker er langt hyppigere hos cannabisbrukere. Cannabis reduserer evnen til å lære, noe som er ekstra dramatisk i ungdomsårene. Cannabisbruk er tett koblet til trafikkulykker og annen kriminalitet, fordi dømmekraften blir mindre av cannabisbruk.

Ut fra denne argumentasjonen er det uetisk og ikke humant å sette i verk tiltak som øker tilgjengeligheten til cannabis.

Hva vet vi så om dagens «medisin»: Jo, undersøkelsene blant ungdom i vår egen by, i Norge, i Europa (vel og merke de landene som ikke har en liberal narkotikapolitikk), viser at bruken av cannabis går ned. Færre unge prøver cannabis, og under en fjerdedel fortsetter med bruken. Norge ligger lavest i Europa på disse statistikkene.

Men dermed er det ikke sagt at dagens måte å håndtere dette på, er den beste. Venstres politikere og politikere fra alle andre partier er herved utfordret til å sette seg skikkelig inn i dagens kunnskaper på dette området og komme opp med mer realistiske forslag til endring i norsk politikk på grunnlag av dette. Så kan diskusjonen føres videre på et mer faglig fundert grunnlag. Og den diskusjonen trenger vi virkelig!

Av: Dagfinn Haarr, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin.

Diskusjon

Det er stengt for kommentarer.

- -

Arkiv